Hauge & Young prisnominert
Av Camilla Slaattun Brauer, 2. mai 2019
Siril Malmedal Hauge og Jacob Young er nominert til beste «Jazz with vocals»-album av amerikanske Independent Music Awards.
Den norske jazzduoen med sanger Siril Malmedal Hauge og gitarist Jacob Young er nominert til beste «Jazz with vocals» 2018 for albumet Last Things. Duo-debut med håndverk og kunst, skrev Terje Mosnes i sin plateanmeldelse på Jazzinorge.no da albumet kom i januar 2018.
Duoen er blant fem nominerte i kategorien «Jazz with Vocals», og beskrives på følgende måte av Independent Music Awards: «The essence of the album ”Last Things” is Siril Malmedal Hauges beautiful voice and Jacob Young’ transparent and original guitarplaying. All done in an elegant, often understated way – in a constant conversation.»
Prisutdelingen finner sted i konsertsalen Symphony Space på Manhattan i New York lørdag 22. juni 2019, og musikerne vil være tilstede.
Dette er andre gang duoen Hauge/Young mottar heder, ære og nominasjon. De vant tidligere i år SØLVPRISEN i Japan for beste Jazz Album with Vocal. Albumet «Last Things» kom ut i 2018 på Oslo Session Recordings, og duoen har siden turnert i Sør Korea, Tyskland, Japan og Norge.
Les artikkelen her!
Vakre jazztoner i «grenseløst grenseland»
av Erik Valebrokk
Noen ganger er et godt platecover helt avgjørende. For noen uker tilbake registrerte underbevisstheten min et lekkert omslag da jeg var innom platesjappa Big Dipper i Oslo sentrum. Jeg sjekket ikke hva slags plate det var, men snublet på et eller annet vis over den på Spotify noen dager senere ved at jeg umiddelbart gjenkjente coveret. Platen heter Last Things og er et samarbeidsprosjekt mellom gitaristen Jacob Young og sangeren Siril Malmedal Hauge.
Coveret er ikke av det slaget som gjør spesielt mye av seg. Det viser et sort-hvitt-bilde av de to artistene, tatt av kunstfotografen Erlend Mikael Sæverud. Jacob er pent antrukket i blazer, skjorte og slips, med hendene nede i jeanslommene. Siril står med armene i kors som om hun er litt småfrossen, iført en sort topp og sorte bukser. De står i krysset av Fredensborgveien og Maridalsveien, ved bensinstasjonen på andre siden av gaten for rockeklubben Krøsset, han ser i retning veikrysset, hun ser ned i bakken. Det geniale med bildet er at det fanger et helt ubeskyttet øyeblikk. Kanskje står de to bare og pludrer mens fotografen holder på med sitt. Det er tatt tilsynelatende uten mål eller hensikt, men bildet er utrolig uttrykksfullt i all sin enkelhet, det stikk motsatte av et oppstilt artistbilde som det finnes mer enn nok av her i verden. Art by accident? Det er ikke helt utenkelig.
Du kan selvsagt ikke se det på Spotify, men når jeg bretter ut LP-coveret ser jeg også resten av fotografiet som viser bakpartiet av en bil og en taxi litt lenger bort, men det er altså de to artistene til høyre i bildet som er fokuset.
Fører så bildet meg inn i musikken? Det førte meg iallfall til musikken, men gjenspeiler musikken fotografiet eller omvendt? Kanskje, men det spiller ingen rolle. Poenget mitt med alt dette er å si at coveret bragte meg til denne platen som jeg normalt neppe ville registrert. I den enorme jungelen av ny musikk som utgis hver eneste uke skal det godt gjøres å vekke oppmerksomhet hvis du ikke er veldig kjent, og selv om Jacob Young faktisk er dritkjent i norske jazzkretser er han ikke nødvendigvis veldig kjent utenfor norske jazzkretser. Siril er såpass ung og ubeskrevet at hun heller ikke er et navn mange kjenner. La oss håpe det får en endring. Last Things er nemlig en helt nydelig plate som fortjener et publikum.
Virkemidlene i musikken er om mulig enda mer subtile enn stemningen i coverbildet, så der kan du si omslag og innhold følger hverandre. Dette er en plate for (i hovedsak akustiske) gitarer, ørlite grann mandolin og stemme. Det er stillfarent, nedpå, stemningsfullt og veldig pent, egentlig den perfekte søndagsmusikk, men for meg har den vist seg å fungere utmerket alle ukedager.
Jeg må innrømme at jeg har altfor lite kjennskap til jazz som sjanger til at jeg kan si veldig mye fornuftig om Last Things i akkurat det perspektivet. Men i hvilken grad dette er jazz kan diskuteres, det er like mye pop. Kort fortalt er det en samling veldig gode sanger i nedstrippede, nakne versjoner. Jacob Young og Siril Malmedal Hauge har ingenting å gjemme seg bak, men så har de heller ingen grunn til det, dyktige som de er.
Når platen åpner med Jacobs egen «Bounce With Me» er det med et enkelt gitartema på kassegitar og Sirils yndefulle, klokkeklare stemme. Hun har en perfekt diksjon, og synger med inderlighet og varme. Det som på omslaget kalles “electric delay guitars” gir et atmosfærisk sus i bakgrunnen før ytterligere gitarfigurer og en mandolin entrer lydbildet. At jeg falt pladask for sangen umiddelbart skjønner jeg godt når jeg nå hører den for… tja, femtiende gang, kanskje? «Bounce With Me» er helt nydelig, et lite mesterverk av en sang som viser en musiker og en sanger i perfekt samklang.
På papiret vil det virke bortimot sjokkerende, men at begge de to neste sangene, bautaer fra musikkhistorien som de er, kommer i skyggen av «Bounce With Me», taler først og fremst til Jacob Youngs ære. Den vasker gølvet med både The Beatles’ «I Will» og Jimi Hendrix’ «Little Wing», og det er ikke noe galt med de to versjonene han og Siril gjør heller. Det skal derimot godt gjøres å overgå åpningen av denne platen, og ingen av disse låtene er i nærheten av å klare det.
«I Will» er tatt helt ned i tempo. Der originalen er et sprettent lite pusterom på det ofte krevende albumet The Beatles (også kjent som White Album), er den i Jacob/Siril-tolkning ytterst stillferdig. Her er det kun en lekker jazzgitar som gjør sine små krumspring mens Siril synger Paul McCartneys hudløse kjærlighetssang, til troende og vel så det. «Little Wing» har ikke overraskende mer bitt, der Jacob spiller akustisk blues uten på noen måte å gjøre skam på Hendrix’ elektriske original. Her er ingen Noel Redding eller Mitch Mitchell, og heller ingen bass eller trommer, bare Jacob Young som leker seg med gitaren og Siril som synger med bøtter og lass av coolness og attitude, sider av henne vi egentlig ikke har hørt på de to foregående låtene. Hendrix gjør noe med deg, tenker jeg.
Med «Skylark» går vi rett inn til hjertet av den store amerikanske sangboken. Johnny Mercer og Hoagy Carmichaels eviggrønne sang fra 1941 har vært gjort av utallige andre, fra Anita O’Day, Bing Crosby og Dinah Shore til k.d. lang og Bob Dylan, men eviggrønne sanger er eviggrønne av en grunn; at de er slitesterke. «Skylark» kommer til å leve med oss i mange år til, og denne versjonen er en vellykket liten bris av et tilskudd på veien.
Siste sang på A-siden er tittelkuttet «Last Things», platens andre Jacob Young-original. Den skiller seg ut fra resten av sangene i egenskap av å være en duett, og er nærmest som en liten vuggevise. Jacob og Siril synger hvert sitt vers/refreng bare akkompagnert av kassegitar før et mer innholdsrikt instrumentalparti tar over og sangen munner ut med at de synger tostemt.
Når vi snur platen er det med den ene sangen som truer den suverene posisjonen til «Bounce With Me» som platens potensielt beste øyeblikk. Bendik Hofseths «Deep River» er lag på lag av vellyd, i hovedsak akustisk, men Jacob spiller også noe overstyrt Eivind Aarset-aktig gitar som gir en utrolig fin stemning. Det skyldes kanskje at Aarset gjorde det samme på originalen fra albumet Planets, Rivers And… Ikea i 1996. Utover det har Jacob og Sirils versjon i seg noe av den samme stemningen, men jeg synes de klarer å løfte sangen til å bli enda bedre enn originalen med færre virkemidler.
Etter noe så bra kan det meste bli litt nedtur, men de tre resterende sangene (fire på CD og digitalt) gjør så godt de kan. Cole Porter-klassikeren «So In Love» fra musikalen Kiss Me, Kate bør være velkjent for mange og er like fin i dag som da den første gang ble fremført i 1948. Den har i seg et romantisk drama som Jacob understreker med litt yppige, flamencoaktige gitartoner. Ferden gjennom deler av den store amerikanske sangboken fortsetter med de to siste sangene, David Mann og Redd Evans’ 1947-komposisjon «No Moon At All» og James Sheltons «Lilac Wine». Førstnevnte synes jeg blir litt pludrete, men jeg har desto mer sans for «Lilac Wine» med sine stemningsfulle delaygitarer og nesten Daniel Lanois-aktige lydbilde. Det passer perfekt til den triste teksten om å fortape seg i berusende dråper for å døyve smerten over tapet av den du elsker.
Som bonusspor på CD og digital utgave av Last Things får vi en flott versjon av «The Ballad Of The Sad Young Men», atter en standard, denne komponert av låtskriverparet Fran Landesman og Tommy Wolf. Jeg må si jeg synes det er litt lumpent at de ikke har lirket den inn på vinylen, men det får vi leve med. «Lilac Wine» er i grunnen en god avslutning.
Plater som denne kan muligens betraktes som et snedig verktøy for å verve et større publikum til en musikksjanger som ikke har de beste vekstforhold i en kakafonisk samtid som den vi lever i. Ved å kombinere klassikere både fra rocken, popmusikken og standardjazzen, har Siril Malmedal Hauge og Jacob Young iallfall klart å få meg mer overbevist om jazzens fortreffelighet og dens mange anvendelsesområder. Last Things er simpelthen en liten juvel, vakker, stemningsfull og ren balsam for sjelen.
Last Things reviewed:
Fra Jimi Hendrix og Beatles til Cole Porter og Bendik Hofseth
Wandrups utvalgte: Jacob Young og Siril Malmedal Hauge med duettplate
CD: «Fly On, Little Wing». Med et lite sitat fra Jimi Hendrix’ «Little Wing» er det en glede å introdusere «Last Things», som lanseres i butikken Bare Jazz i dag. Gitaristen Jacob Young og vokalisten Siril Malmedal Hauge innbyr til et varsomt møte med ni sanger, blant dem den lyriske låta til Hendrix.
NY PLATE: Jacob Young og Siri Malmedal Hauge.
Young er kjent for sitt samarbeid med Karin Krog og flere egne utgivelser og internasjonale turneer. Siril Malmedal Hauge (23) er fra Langevåg ved Ålesund, utdannet ved jazzlinja i Trondheim og har flere plater og prosjekter bak seg.
«Last Things» er naken og intim. Young har skrevet tittellåta, som han synger i duett med Malmedal Hauge. «Deep River» av Bendik Hofseth er også et høydepunkt. De framfører også amerikanske klassikere som «Skylark» og Hoagy Carmichael & Johnny Mercer og «So in Love» av Cole Porter.
Malmedal Hauges forsiktige fortolkning av alt fra James Sheltons «Lilac Wine» til Beatles’ «I Will» bæres av fuglevinger gjennom et gjennomskinnlig, musikalsk landskap. Jacob Youngs akustiske komp løfter vokalen på en myk vind av elegante akkorder og små solosnutter. Vakkert, melodiøst og melankolsk.
Duo-debut med håndverk og kunst
En ung sanger og en garvet gitarist har noe stort på gang som duo i et balladedominert jazz/pop/original-repertoar.
Sanger Siril Malmedal Hauge og gitarist Jacob Young har i en periode samarbeidet i flere formater, og som duo albumdebuterer de nå med «Last Things». Albumet er navngitt etter en Young-komposisjon, som han innledningsvis synger selv med mørk, sensuell røst, og som videre i duoens stillferdig intense versjon etablerer seg som ett av albumets to mest minneverdige innslag. Det andre er en inderlig framføring av James Sheltons såre kjærlighetsballade fra 1950-åra, «Lilac Wine» (noen som husker Elkie Brooks?), der Malmedal Hauges vokal og Youngs el-gitar går opp i en høyere, bildeskapende fortelling. Det er først og fremst i disse to superbt turnerte låtene jeg opplever at duoen tar steget ut av det «bare» veldig gode og over i et eksepsjonelt, originalt og på alle måter medrivende uttrykk.
Rathkes Gate 12:21:58 reviewed:
Herrelag!
Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young - holder ei god stund det.
Saksofonist Bendik Hofseth, trommeslager Paolo Vinaccia og gitarist, og banjoist, Jacob Young er gode venner. Det er lett å høre på denne originale trioinnspillinga. Det er jo ikke hver dag en slik bassløs trio dukker opp, i farten er det vel bare Paul Motians trio med Bill Frisell og Joe Lovano som «likner», men det er bare i besetning.
Det «våre» gutter har skapt er nemlig basert på deres unike vennskap, både musikalsk og personlig, og musikken har også blitt deretter. Etter en tilfeldig jobb for noen år siden, blei ideen om å gjøre noe mer ut av det unnfanga. For to år siden gikk de i studio med tre låter skrevet av Hofseth og tre av Young pluss at ei låt «komponert» der og da av alle tre.
Det har ført til et vakkert, nesten kammeraktig møte der tre langt framskredne musikanter, som ikke har noe som helst å bevise, møter opp med svært så nedsenkede skuldre og med kun et formål: å skape vakker og meningsfull musikk sammen.
Det har de tre stemmene på alle slags vis makta, Young ofte på akustisk gitar forteller hvilket leie vi befinner oss i, og de tre tar i bruk alle de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon og det er ikke få.
Felleslåta heter «The Man, The Myth & The Legend». Det får være opp til hver enkelt å bestemme hvem som er hvem av de tre - musikken derimot er mye enklere å finne ut av og ikke minst hygge seg med.
The Maze reviewed
Superlaget
Av Tor Hammerø / Tour de Jazz
Mats Eilertsen, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia og Jacob Young med Mike Mainieri som gjest - hva mer kan man ønske seg?
Paolo Vinaccia, Bendik Hofseth, Jacob Young, Mike Mainieri og Mats Eilertsen - det kalles gjerne et kremlag. Foto: Carl Størmer
I april i fjor, i legendariske Rainbow Studios i Oslo med like legendariske Jan Erik Kongshaug ved spakene, møttes like godt bassisten Mats Eilertsen, saksofonisten Bendik Hofseth, trommeslageren Paolo Vinaccia og gitaristen Jacob Young. Som om ikke det var nok var nok en legende, den amerikanske vibrafonisten Mike Mainieri, på besøk og bidro på tre av de seks låtene.
Dette er det som med rette kan kalles et superlag fra tre forskjellige generasjoner. Mainieri, med fartstid fra ikoner som Benny Goodman og Billie Holiday samt sitt eget fusionlag Steps Ahead, har rukket å bli 78 år mens herrene Hofseth og Vinacca befinner seg rundt 60-streken. Eilertsen og Young er bare for skårunger å regne, men alder har overhodet ingen betydning i dette tilfellet. De fem snakker nemlig det samme språket og stortrives i hverandres selskap - de utfordrer og utfordres og til sammen har de skapt musikk som vil bli stående.
Eilertsen, Hofseth og Young har alle bragt to låter til bordet. Alle er melodisk vakre, åpne og med masse plass, rom og luft til meningsfulle ekskursjoner. Her er det ingen som har behov for å imponere de andre - og derfor gjør de det hele tida i et usedvanlig samspill der kollektivet løfter fram hver enkelt. Fra start til mål er dette så intenst nedpå at det er bare å lene seg tilbake og flyte med.
Spør meg ikke om årsaken, men det "The Maze" kommer bare til å bli trykket opp i 300 eksemplarer med utsøkt vinyl samt CD som ekstra bonus. Det betyr at det er bare å komme seg til butikken raskest mulig - dette kommer nemlig til å bli et samleobjekt. Du verden så glad jeg er for at jeg allerede er den lykkelige eier av ett av disse eksemplarene.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sjekk denne fine anmeldelsen fra Helgheim da...
"Musikkens duvande labyrint" "...musikantar på ymse vegar og stiar går opp i ein høgare einskap, på eit duvande vakkert album"
Dagsavisen - Roald Helgheim
Produktomtale fra Big Dipper
Her snakker vi. Dette må være en av årets aller mest essensielle norske Jazz-utgivelser! Et stjernelag av norske musikere, Bendik Hofseth (sax), Mats Eilertsen (bass), Jacob Young (gitar) og Paolo Vinaccia (trommer), kom sammen i Rainbow Studio med den amerikanske vibrafon-legenden Mike Mainieri en aften våren 2016. 5 timer i studio var nok for disse guttene, til å skape magien vi hører i rillene her. Innspillingen er gjort av Jan Erik Kongshaug og befester nok en gang dette legendariske studioet som åstedet for de mest audiofile plateinnspillingene i landet, for ikke å si verden.
Dette er en av de mest vellykkede innspillingene vi har hørt på lenge og her snakker vi hi-fi opplevelse på aller høyeste nivå. Luftig, tredimensjonalt og på alle måter lekkert. Låtmaterialet er skrevet av Eilertsen, Hofseth og Young og spenner fra det lyriske og rolige til ganske groovy greier. Rett og slett en helt betagende musikkopplevelse som garantert nytes best etter solnedgang, med noe godt i glasset. Det hører med til historien at flere av disse guttene har tilknytning til ECM, denne plata utgis dog på det nystartede plateselskapet Oslo Session Recordings som vi forventer store ting av fremover.